Kanskje en sigg hadde vært digg?

Kanskje en sigg hadde vært digg?

– Kanskje en sigg hadde vært digg?

Vi hadde krøpet gjennom vinduet. Ut på garasjetaket. Bort fra sigarett-tåka og lukten av permanent olje fra tantes “salong” i leiligheten. Nå satt vi sammen på garasjetaket. Foran øynene hadde vi oransje plaststrimler for å beskytte øynene. Vi ventet.

– Tror du vi får se solformørkelsen, Mona, spurte tante. 

– Jeg vet ikke. Jeg liker ikke helt den skyen der, svarte jeg. 

Tante rullet seg en ny røyk. Det var 80-tallet. Det er rart, hvor sterke minner lukter kan vekke. I forrige uke gikk jeg forbi en kar som røyka. Han brakte meg tilbake til barndommen: Til mormors kjøkken. Til fest på lokalet. Til tantes garasjetak. I min ungdomstid røyka hver tredje nordmann. De røyka overalt. Foreldre dro på biltur med barna slengende uten bilbelte i baksete. Far tente seg en sigg, satte på “Stairway to heaven” og trykket gassen i bånn på den tyske motorveien.

På 1950-tallet var det 22 tobakksfabrikker i Norge. I 1975 var det seks igjen. I 2004 kom røykeloven. Fire år senere stengte den siste tobakksfabrikken i Norge døra. 

Nå er det sjelden jeg møter noen som røyker. Det er vel ni prosent av befolkningen. Ingen i nær omgangskrets. Ingen klager over røykfrie kafeer og restauranter. Air condition sørger for riktig temperatur på bilferie. Barna er trygt plassert i bilseter. Sikkerhet. For framtiden. Jeg kjenner at magen blir urolig.

– Kanskje en sigg hadde vært digg? Litt nikotin kjennes plutselig ut som en helt grei risiko, sammenlignet med den globale oppvarmingen. Svalbard har allerede blitt sju grader varmere.

Heldigvis sier regjeringen at de har kontroll. Norske utslipp skal halveres innen 2030. De jobber med en plan for det. 3.6 milliarder kroner har gått til grønn omstilling det siste året. Mens norsk oljeindustri fikk 115 milliarder kroner for å redde arbeidsplasser, ifølge Sintef-forskere.

For en ting er sikkert: Til tross for alt snakket om det grønne skiftet har Norge ingen planer om å avslutte oljevirksomheten med det aller første.

Vi er med: Til «The bitter end».

Nå vil over 30 selskaper lete etter mer olje og gass på norsk sokkel. Investeringskostnadene kan selskapene sende til AS Norge, som tar ca. 90 prosent av regningen. En gavepakke til den pandemi-rammede næringen fra norske politikere i år. En grei deal. Det er mer uklart hva vårt statlige oljeselskap driver med i resten av verden. 200 milliarder kroner er tapt borti statene. Equinor har brukt millioner på å kjøpe kalkuner på veldedighetsauksjon i Houston. Kalkuner? Stykkpris ca. 1 millioner kroner? 

– Gudene skal vite hva oljetoppene driver med i resten av verden? 200 milliarder kroner. Det er et for stort beløp til at jeg klarer å forholde meg til det. Men 90 prosent av investerings-kostnadene. Det skjønner jeg. Det er nesten så jeg får lyst til å investere litt selv i olje og gass.

Likevel; jeg står over. Risikoen oppleves for stor og for uetisk. Overfor AS Norge. Overfor mine døtre og framtidige generasjoner. 

– For hvem vet hvordan verden vil se ut i 2030?

Til og med det internasjonale energibyrået (IEA) har nå begynt å miste troen på det svarte gull. I sin siste årlige rapport – selve bibelen for næringen – justeres forventningene til oljeprisen i 2030 betydelig ned. I de fleste land er det nå billigere å bygge ut solkraft enn både kullkraft og gasskraft. Investorer over hele verden begynner å få kalde føtter.  Det siste året har børsnoterte olje- og gasselskaper falt med nesten 40 prosent.

På under tjue år gikk flere hundre års tobakkshistorie opp i røyk. Det er bare 30 år siden jeg satt på et garasjetak i Orkdal. Det føles som en helt annen tid.

– Mona, jeg vant 12 000 kroner på bingo i går. Jeg lurer på om jeg skal kjøpe meg ny sofa?

– Er det ikke greit å spare litt da. Det kan jo være greit å ha litt penger i banken, svarte jeg, da min tante ikke alltid hadde den beste økonomien.

– Jo da, du er jo så fornuftig, svarte hun. 

Da dekket en stor sky over sola og vi gikk glipp av den historiske solformørkelsen. En uke senere hadde min tante fått seg en ny skinnsofa, som en rød slange kveilet den seg langs veggene i den røyklagte stua. Uka etter gikk bilen hennes i stykker, og hun måtte låne penger. 

Jeg hadde en fantastisk tante. Men å slutte å røyke klarte hun aldri. Det endte ikke godt. Uten paralleller forøvrig. Vi har jo et enormt oljefond å ta av.                                                   

Mona Kvåle,

Rådgiver, Ducky AS

Was this post helpful?